Når trykkavløpssystemer først ble lansert på 60-tallet ble det kalt LPS (Low Pressure Sewer). LPS er fortsatt den vanligste benevnelsen på verdensbasis.
I Europa ble det etablert en standard for trykkavløp i 1997 (EN1671, som senere ble erstattet med EN16932). I den forbindelse oppstod begrepet PSS (Pressure Sewerage Systems).
Kjært barn har mange navn, men siden trykkavløp har blitt synonymt med LPS i Sverige og har blitt lansert under dette begrepet i øvrige nordiske land siden 1975, er LPS i dag registrert som SKTs varmerke.
Et trykkavløpssystem er annerledes enn et selvfallsystem.
Et trykkavløpssystem består av et trykkledningsnett som leder spillvann fra en eller flere eiendommer til et felles oppsamlingspunkt – renseanlegg, selvfallsledning eller brønn.
Hver eiendom har en egen pumpestasjon som håndterer spillvannet og pumper det videre ut i ledningsnettet.
Pumpen er utstyrt med en skrupumpe som finmaler partikler og annen forurensning. Det dimensjonerte trykket er lavt og regnes frem ved hjelp av sannsynlighetskalkyler.
Siden trykket er lavt og partiklene er finmalt er det mulig å benytte rør med mindre dimensjoner fra hver husstand enn i alternative systemer.
Ledningsdimensjonene øker suksessivt ettersom man kommer nærmere oppsamlingspunktet, fra 40 mm fra èn husstand og opp til 90-110 mm ettersom flere hundre eiendommer kan kobles til og bidrar til vannstrømmen.
Pumpene arbeider automatisk og uavhengig av hverandre. Hver enkelt pumpe tar ansvar for å pumpe spillvann helt frem til den møter atmosfærisk trykk, dvs ved renseanlegg eller mottakende selvfallsledning.
Noen virker å tro at pumpene «hjelper» hverandre. Men det er snarere tvert i mot siden de skal lede hvert sitt spillvann inn på samme trykkledning.
Pumpestasjonen er hjertet i trykkavløpssystemet. Den skal takle alle mulige variasjoner i vannstrøm og trykk som måtte oppstå. Det kan dreise seg om døgn- og sesongvariasjoner, midlertidige luftansamlinger i ledningene, strømavbrudd m.m. Den skal til og med kunne stå i mot ytre miljøpåvirkning.